Sunday, September 28, 2014

USAs utenrikspolitikk. En fortsettelse av teologi med andre midler; en omtale.


Jeg vil også påstå at den europeiske venstresiden, marxistene med flere, har gjort en kjempefeil i vurderingen av USA. De har trodd alt bare dreier seg om profitt. Og profitt er riktignok sentralt, men enda viktigere er selvbildet som Guds utvalgte folk. Og dette bildet var opprinnelig jødisk.”1


Johan Galtungs USAs utenrikspolitikk. En fortsettelse av teologi med andre midler er en liten sak i fysisk forstand, men med potensielt stor sprengkraft; ikke ulikt en håndgranat med andre ord. Premisset for boken er det Galtung kaller USAs etablering, spredning og forsvar av den nye verdensorden, og at denne har sitt opphav og opprettholdelse i amerikanernes selvbilde som et utvalgt folk av Gud. 

We shall find that the God of Israel is among us. When ten of us shall be able to resist a thousand of our enemies, then he shall make a praise and glory that men shall stay on succeeding plantations – the lord made it like that in New England, so we must consider that we shall be like a city upon a hill – the eyes of all people are upon us.” 
 
Dette sitatet er av John Winthrop, lederen for de puritanske innvandrerne til det nye landet, og den, i følge Galtung, reelle grunnleggeren av det som senere ble USA (nasjonen som ble skapt i dynamikken mellom tre immigrantgrupper, hver med sitt spesifikke moralske utsyn og mening om hvordan samfunnet best skulle ivaretas. Fra disse tre går det tydelige linjer frem til dagens amerikanske samfunn og hvordan dette er styrt, og hvordan det bredere utsynet på resten av verden er formet). Sitatet ble senere benyttet hyppig av president Ronald Reagan, i det Galtung omtaler som USAs adopsjon av et selvbilde som ”the chosen people.” Kanskje ikke uventet er fundamentet, opphavet til dette, å finne i Det Gamle Testamentet, det vil si Mosebøkene generelt, og Toraen spesielt. USA er imidlertid ikke entiteten Israel, det fysiske landområdet i Lille-Asia. Man har derfor omdefinert det bibelske budskapet en smule, slik at amerikanere og kristne også er innbefattet i kategorien ”utvalgt”. Og som utvalgt av Gud har de en misjon å oppfylle, en pakt å ivareta: den moralske forskriften pålegger de interne rammer, men samtidig har de en ”forpliktelse” overfor verden for øvrig (ref. det jødiske begrepet ”Tikkum Olam”). Referanser til ”fyrtårn” (”city upon a hill”) i omtaler av USA eller Israel går for øvrig igjen; dette er et bilde som skal gi inntrykk av at resten av den villfarne verden kan unnslippe den mørke og kaotiske natten på havet, ved å la seg frelse av disse to nasjonenes lys. Galtung: ”Og hvis alt dette var tilfelle og de virkelig var utvalgt – og det var selvsagt noe som måtte bevises – hvorfor skulle de ikke også være ledelyset for alle andre folk, ettersom de nå engang var det folket som var Gud nærmest?”2

En arketype blir dermed etablert; en arketype som skapte en inngruppe-mentalitet, inngruppe-moral og inngruppe-politikk (nasjonalt og internasjonalt; nasjonalt blant annet ved at immigrantgruppene skal assimileres, internasjonalt ved at verden marsjerer i takt med arketypen.) Når det gjelder nasjonalt og immigrantgrupper kan man med hensyn til inngruppen peke på det samtidige eksempelet med stridstolker i Afghanistan som landets myndigheter hevder kjempet for ”norske interesser” og således burde få opphold i landet. Man opphever dermed de facto nasjonalstaten og innfører i stedet statsnasjonen, etter eksempel fra Frankrike. Bare at i dette aktuelle tilfellet ikke er avgrenset til én nasjon, men snarere en global (dysfunksjonell) familie, og inngangsvilkårene ikke går på å være innbygger av en tidligere koloni. Vilkårene nå er å akseptere og agere det vestlig-definerte demokratiet og alt som det innebærer, det er alt som konstituere en ”nordmann” eller ”tysker” i disse dager.

Amerikanerne var altså ikke det utvalgte folket vi kjenner fra bibelen, selv med et visst innslag av jøder i det nye landet, så hvordan skulle man anpasse sin etablerte arketype med den allerede kjente, bibelske? Løsningen kom etter andre verdenskrig, mener Galtung, med etableringen av staten Israel og naturlig nok erfaringene med Holocaust og den kollektive skyldfølelsen dette resulterte i. Jødene i USA hadde stor økonomisk innflytelse, og intellektuell og kulturell skaperkraft. Galtung mener at jødene da blir innlemmet i nasjonen som en intellektuell overklasse, en intelligentsia. 

Dette danner bakgrunnsbildet. Etter dette beskrives opphavet til nasjonen og dets selvbilde, og videre hvilket geo-politisk utsyn som USA etablerte, og som har formet nasjonen og store deler av verden siden. 

Utsynet til den amerikanske nasjonen, i det minste sett fra myndighetene, består av et verdenssamfunn oppdelt i et hierarki eller som konsentriske sirkler, mellom polene Det Gode og Det Onde, eller Gud og Satan. Med USA på toppen (i hierarkiet), omgitt av sine allierte i Sentrum (i de konsentriske sirklene) som generelt blir betegnet som ”industrielt avanserte demokratier” som et felles kjennetegn. Sistnevnte omfatter da Storbritannia, Israel, Canada, Den Tyske Forbundsrepublikk, Frankrike og Italia. Kjennetegnene på De Onde er som følger: fravær av fri markedsøkonomi, fravær av den jødisk-kristne tro og fraværet av et demokratisk styresett. For å bli inkludert i Sentrum trenger man imidlertid å innfri bare to av de tre kriteriene, eller i ytterste fall kun én; slik at en markedsliberal stat som bekjenner seg til den jødisk-kristne tro, kan være totalitær i styreformen, og likevel være inkludert i folden. Dette er imidlertid en lettvint vurdering av Galtung mener jeg. USA er mer pragmatisk enn som så, tenk bare på det tette samarbeidet mellom USA og Saudia-Arabia eller de sentralasiatiske nasjonene. Det avgjørende er likevel en teologisk basert essens, i det Galtung betegner frontene som det Absolutt Gode, og det Absolutt Onde. Mobilitet mellom sirklene er imidlertid til stede hevder han, ved en fullstendig og total omvendelse, som regel gjennom å åpne opp sine markeder, eller ved å demokratisere samfunnsstrukturen og styreformen.3 (Ofte vil de to henge sammen: for at den globale økonomien eller nasjonale oligarker skal få innpass og makt må demokratiske strukturer være på plass. Tenk på Sovjetunionens fall og ranet på høylys dag av landets ressurser! Eller et mer aktuelt eksempel: Ukraina og oligarkenes ublue fremtreden nå da det ”vestligvendte og demokratiske Ukraina” skal bygges.)

Det land som er nærmest Gud er også Guds representant her på jorden. Og de fire viktigste egenskapene ved Gud er allvitenhet, allmakt, altomfattende tilstedeværelse og velvilje. Velviljen kan selvfølgelig ikke trekkes i tvil. Å betvile at USA fundamentalt sett er drevet av gode hensikter, selv om noe av atferden av og til kan virke litt hardhendt, gir gode grunner til å tvile på tvileren, ikke på USA. Bare folk eller land som selv er i Det Onde kan noen gang ha slike tanker. Andre vil fullt ut godta at litt hardhendthet er nødvendig når det dreier seg om intet mindre enn en gudgitt verdensorden. Imidlertid følger ikke allvitenhet, allmakt og altomfattende tilstedeværelse uten videre, det må etablerers som fakta. Og ettersom verden er slik den er – med Satans altomfattende tilstedværelse – er oppgaven enorm, for ikke å si meget kostbar i økonomisk forstand. Et visst offer er nødvendig.”4

Inndelingen Galtung gjør i sitatet over vil da se slik ut: allvitenhet = NSA; allmakt - syndromet = kulturell hegemoni og økonomisk makt bla. nødhjelp; altomfattende tilstedeværelse = Coca Cola, McDonalds, Madonna og Michael Jackson.

Som vi ser har USA og dets klienter flere verktøy i kassen for å opprettholde den kosmologiske balansen (Galtung bruker bildet på en sheriff som skaper inntrykk av å være uhildet og objektiv, som megler og intervenerer.) Selv om det ikke kommer eksplisitt frem hos Galtung tror jeg man kan hevde at det ikke bare er ”hard-power” og ”soft-power” som blir benyttet, men også det som Galtung omtaler som ”altomfattende tilstedeværelse”, en tilstedeværelse gjennom kulturelle uttrykk som blir tilegnet av vertene uten forbehold. Disse selger seg selv som vi vet, ofte i kraft av at de blir solgt inn som definerende for visse segmenter av befolkningen, eller som noe inkluderende i et fellesskap. Amerikanisering er en måte å dele guds orden med andre5 er en overskrift på et av kapitlene, man trenger ikke omfavne den og internalisere den, men den kan ikke la seg forkaste hevder Galtung. Og som sagt: de amerikanske kulturuttrykkene selger seg nærmest selv, og dette til en stadig mindre kritisk konsumentgruppe.

Når det kommer til allmakt - syndromet er det verdt å legge merke til punktet om økonomisk makt, hvor nødhjelp er definert som en faktor av Galtung. Det vil altså ikke være altruistiske og filantropiske hensyn som spiller inn for amerikanernes avgjørelse om eventuelt å bidra med nødhjelp i en gitt situasjon; i følge Galtung vil det være omfattende vurderinger av de politiske konsekvensene dette vil ha for nasjonens aspirasjoner om total hegemoni, og det er konklusjonen man gjør seg av dette som er avgjørende om en lidende befolkning skal tilgodeses. 

Allvitenhet er en selvsagt bestanddel i en paranoid struktur, og i så henseende er professoren i tillegg forutseende, med fremhevelsen av NSA (National Security Agency) som han mener er et av de fremste redskapene for å skaffe seg allvitenhet. Med de siste avsløringene med hensyn til overvåkningsorganet, vil jeg tro at selv disse overgår Galtungs opprinnelige bekymring.

Poenget for Galtung er oppfattelsen av at ingenting står mellom Gud og USA, det vil si, og kanskje først og fremst, heller ikke internasjonal rett. Dette innebærer også det faktum at USA tilsynelatende kan handle motsigelsesfullt, dette fordi de har høyere innsikt, i motsetning til andre nasjoner. Med en guddommelig innsikt og som et redskap for denne på jorden, må andre nasjoner bare erkjenne en underdanighetsstatus i forhold til denne. Vi er simpelthen for enfoldige til å forstå. Er vi heldige drypper det kanskje også litt på klokkeren.

Dette utgjør essensen i Johan Galtungs USAs utenrikspolitikk – en fortsettelse av teologi med andre midler. Bildet er imidlertid noe mangelfullt, og det på noen vesentlige punkter. Blant annet er USAs forhold til Israel knapt nevnt, noe som er påtakelig gitt deres tette bånd som gir seg utslag nettopp i felles globale aspirasjoner. Det siste i så stor grad at nevnes den ene tenker man implisitt også på den andre. Pakten mellom de to nasjonene respektivt, og Gud, er også enestående, de to overlapper hverandre og hvor den ene slutter og hvor den andre begynner kan til tider være vanskelig å utlede. For det andre er ikke den ny - konservative bevegelsen nevnt; kabalen av verdensødeleggere som har vært arkitektene bak de fleste militære intervensjonene rundt om i verden de siste tiårene. Til Galtungs forsvar for sistnevnte unnlatelse kan man kanskje peke på at det var først etter at boken var utgitt at renkespillet til disse kom frem i lyset til en viss grad (selv om det var ganske åpenbart allerede i 1996 med fremleggelsen av A Clean Break: A New Strategy forSecuring the Realm6.) Men hva viser krystallkulen i det Galtungske intellekt? Han er, som man kanskje har skjønt, lite optimistisk med tanke på fremtiden og den hegemoniske stillingen som den selverklærte guddommelig utvalgte nasjonen har:

Det er usannsynlig at klientlandene (som Norge) vil foreta noen viktig endring i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk med mindre USA selv har pekt ut kursen for legitim endring. Et brudd med USAs utenrikspolitikk betyr at man kaster av seg klientrollen, et så dramatisk skritt at parlamentariske demokratier vanskelig vil være i stand til å bygge opp tilstrekkelig konsensus for det.”7

Demokratiene sørger for handlingslammelse og apati; meningene blir for mange og enighet lar seg ikke utforme. Dette er også påpekt i andre sammenhenger, for eksempel i klimadebatten, hvor fremtredende klimaforskere mener at demokratiet er det største hinderet for å få løst de presserende utfordringene. Demokratiet kan dermed, satt på spissen, bli menneskehetens bane.

Noen vil nok spørre seg om hvorfor vi skal bry oss. Galtung gir ingen svar, for ham er det innlysende og selvforklarende. Jeg kan likevel komme med noen personlige synspunkter. For det første, ethvert selverklært nasjons-”fyrtårn” for den øvrige menneskeheten vil måtte på et visst punkt gå fra et, her, liberalt demokratisk utgangspunkt, til en mer repressiv og totalitær retning, med alt det innebærer av undertrykkelse, lidelse og død. Opp gjennom historien har dette som regel hatt nasjonal eller i ytterste fall, regional utbredelse, som de kommunistiske og sosialistiske eksperimentene. I den moderne verden derimot, og med en nasjon utsett av selveste Gud, kan ikke noe mindre enn hele verden være målet. 

USA har en pakt med Gud og Senternasjonene, og mange av Perifernasjonene har også en pakt med USA. Den guddommelige inspirasjon flyter nedover langs de linjer som defineres gjennom disse overenskomster; lojalitet og underkastelse flyter oppover fra Periferi/Senternasjonene til USA, og fra USA til Gud. Innenfor den rammen som er definert gjennom dette system og denne verdensorden, er USA tvunget til å utvise globalt ansvar, i betydningen av å gjøre det som trengs for å organisere verden langs disse linjer.”8

Her har de demokratiske forkjemperne mye til felles med den materialistiske og radikale venstresiden, i det de ser en teleologisk linje gjennom historien (man må ha i mente at de ny -konservative opprinnelig var trotskier, før de foretok et tilsynelatende radikalt hamskifte). En linje som går fremover og oppover, mot endemålet. Ikke nødvendigvis med Messias` nedstigning, men kanskje Mandela`s. Og alle dissidenter, som stater, vil måtte innordne seg (prinsippene med det absolutt Gode og Det absolutt Onde eksisterer ikke bare på statsnivå, men vil også ha gyldighet blant individer. Jernhælen vil trykke godt til for de som går imot Guds orden og dens selvbestaltede voktere her på jorden). Dette forklarer også til dels det som ligger bak sitatet som innleder denne omtalen: hele det politiske spektrum, fra det ytterste høyre til det ytterste venstre, har sammenfallende interesser med denne, i utgangspunktet teologisk baserte, nykolonialismen. Når den nå har endret karakter, fra økonomisk utbytting, til spredning av vestlig definert ”demokrati” og ”menneskerettigheter”, har den blitt spiselig også for tidligere opponenter, og kritikken mot USAs iboende og irrasjonelle streben for hegemoni er erstattet av en anerkjennelse av interessefellesskap. Ser man nettopp til tidligere hellige skrifter for de radikale på venstresiden, deriblant Vladimir Lenins Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, så skal man følge nøye med for å oppfatte noe annet enn at det er pure økonomiske, materialistiske hensyn som han vektlegger som drivkreftene bak imperialismen. Historien er nok ikke uenig med Lenins analyse, brosjyren ble tross alt skrevet i 1917, Vesten (kartellene, trustene, bankierene, oligarkene og kapitalistene som Lenin definerer dem som) trengte råvarekilder og markeder, i kjølvannet kom det til maktkamp, og de utnyttede nasjonene ble bare brikker i et spill. Lenin kommer imidlertid med hentydninger som vitner om at det allerede på dette tidspunktet var klart at det lå også andre motiver bak, som gikk parallelt med de uttalte. Han er faktisk eksplisitt og bruker benevnelsen ”verdensdemokrati” som mål for disse aspirasjonene, og aktørene er ikke utelukkende konservative og kapitalister, men også de som går under betegnelsen ”sosialpasifister”, det vil venstresiden bortsett fra kommunistene og de ”ekte” marxistene. ”Demokrati” blir av alle disse, hevder Lenin, brukt for å bedra arbeiderne og bøndene. Det eneste som har forandret seg til i dag er at man nå forsøker å bedra alle samfunnsgruppene, og i den globaliserte moderne verden, i flest mulig land. Man skulle bare ønske, og det kan man også ane ligger bak Galtungs hjertesukk, at venstresiden ikke stoppet opp hva gjelder idéutvikling, på begynnelsen av forrige århundre, men var i stand til å se prinsippene bak sine ideologiske slagord; ideologiene har stagnert og er utilstrekkelige som analyseapparat i dag (jfr. den latterlige påstanden om at invasjonen av Irak skulle være motivert av olje.)

For det andre vil det å innordne seg dette paradigmet, dette systemet, bety at man etablerer hele sin realitetsoppfattelse på løgn og bedrag, for ikke å snakke om selvbedrag. Dette er naturlig nok det som umiddelbart er mest behagelige og gir ”husfred”. Å skulle utfordre systemet og konfrontere løgnene er ikke bare krevende, det kan også være farlig. Edvard Snowden og Bradley Manning vil nok si seg enige i det siste. En Doktor Stockmann derimot ville kun hatt forakt overfor selvbedrageriet og løgnen i anerkjennelsen av at det er minoriteten, kanskje bare den ene, som alltid har rett. Den kompakte, liberale majoritet, løgnens forsvarere og selvbedrageriets pestbefengte pøl, derimot, ville han som en ekte fri mann hevet seg over og forsøkt bekjempet.


1 Galtung, Johan, s. 16. USAs utenrikspolitikk – en fortsettelse ab teologi med andre midler. Spartacus Forlag: Oslo. 2002.
2 Ibid s. 32.
3 Ibid 45-46
4 Ibid 48-49
5 Ibid s. 64
6 http://en.wikipedia.org/wiki/A_Clean_Break:_A_New_Strategy_for_Securing_the_Realm
7 Ibid s. 81
8 Ibid s. 67

Saturday, August 30, 2014




"My God! Everything I see shows me how wrong I am and tells me to hurry up and get on with my revenge. What is a human being if he just eats and sleeps? Nothing more than a beast. God didn’t create us with such a huge power of thought and a divine capacity for reason in order for us not to use them. Now, whether it’s animal-like mindlessness, or the cowardly hesitation that comes from thinking too much (thinking thoughts that are one part wisdom, three parts cowardice), I don’t know why I’m still alive to say “I have to do this deed” rather than having done it already. I have the motivation, the willpower, the ability, and the means to do it. It’s as plain as the ground beneath my feet that I must do it. Look at this massive army led by a delicate and tender prince who’s so puffed up with divine ambition that he puts his fragile life at risk, exposing it to danger and death, for a reason as thin as an eggshell. To be truly great doesn’t mean you’d only fight for a good reason. It means you’d fight over nothing if your honor was at stake. So where does that leave me, whose father has been murdered and mother defiled, ignoring these mental and emotional provocations and letting well enough alone? Meanwhile, to my shame, I watch twenty thousand men go marching to their deaths for an illusion and a little bit of fame, fighting for a tiny piece of land not even big enough to bury them all. From now on, if my thoughts aren’t violent I’ll consider them worthless."

- Hamlet

Sunday, August 03, 2014

Jesuittparagrafen



- Jeg tror at alt dette vil foregå på en svært alminnelig måte, sa han en gang. – Alle stater vil ganske enkelt, tross alle balanser i budsjettene og ”uteblivende underskudd”, en vakker dag komme i en håpløs situasjon, og alle som en vil ønske å innstille sine betalinger, for alle som en å kunne begynne på nytt ved en alminnelig bankerott. Imidlertid vil hele verdens konservative elementer motsette seg dette, for det er de som er aksjonærer og kreditorer, og følgelig vil de ikke gå med på noen bankerott. Så begynner naturligvis en tid med alminnelig bitterhet, det kommer mange jøder til og jødenes herredømme begynner. Men alle de som aldri har hatt aksjer, de som i det hele tatt aldri har eid noe, det vil si proletarene, har naturligvis ikke noe imot en alminnelig omveltning… En kamp begynner, og etter syvogsytti nederlag tilintetgjør proletarene aksjonærene, tar fra dem aksjene og setter seg selv i deres sted som aksjonærer. Kanskje kommer de med noe nytt, kanskje ikke. det er mest trolig at de også spiller bankerott. Noe mer kan jeg ikke forutsi av de hendelser som vil forandre denne verdens utseende. Forresten, se etter i Johannes´ Åpenbaring…” Fyrst Versilov i En Ung Manns Historie av Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij

Et tradisjonelt proletariat er nok ikke de man bør sette sin lit til hva gjelder en omkalfatring av de økonomiske strukturene; med de marxistiske og kommunistiske samfunnene som har vært etablert har man tvert i mot bare sett en ny form for kapitalisme: en statskapitalisme, administrert av en styrende elite. Den samtidige venstresiden har videre forkastet det økonomiske spørsmålet, til fordel for kulturelle og sosiale spørsmål; i dag er det immigranter, kjønnsspørsmål og seksuelle orienteringer som er fokuset. Paradokset er imidlertid at dette verdimessig samsvarer med det etablerte systemet, staten, de politiske og økonomiske elitene, og venstresiden er i dag således kun en forlenget, skal vi si, tentakel av udyret. Proletariatet er blitt spist. Det tydeligste beviset på dette er den stilletiende aksepten, til og med støtten, til den ny-imperialistiske og ny-koloniale utenrikspolitikken som nå kjennetegner Vesten generelt, og USA spesielt.

Det er et besnærende tilfelle av virkelighetsfornektelse ved det man observerer som oppfattelse av forbindelsen mellom pengemakt og innflytelse for øvrig på andre samfunnsområder. Det jødiske innslaget blant det øvre sjiktet av verdens finanshus og private formuer er en dårlig skjult hemmelighet, men det etno/kulturelle/religiøse aspektet er sjelden kommunisert. Venstresiden hevder dette ikke har relevans, de 1% er bare et tall viss individer kun er definert etter sine formuer og makt til å påvirke den nasjonale og internasjonale økonomien, alle andre definisjonstrekk er tilfeldige. Høyresiden har med all tydelighet forsøkt å vise til en korrelasjon mellom etno/kulturell bakgrunn, økonomisk innflytelse og makt for øvrig på andre samfunnsområder. Deres problem er imidlertid at ingen vil bli assosiert med det de har å si. Historien har sørget for en kollektiv skyldfølelse som enn så lenge vil virke både (selv-)sensurerende og fornektende. Dessuten er det alltid en viss mistanke om at alt som kommer fra denne siden er ideologisk motivert, en ideologi som majoriteten av befolkningen mest trolig ikke vil anerkjenne, heller tvert i mot, ta avstand fra. Løsningen blir derfor å heve seg over disse kategoriene og heller innta en tilnærming som er objektiv og empirisk, og la folk gjøre seg opp sin egen mening om saksforholdene.

På hvilket punkt blir en rekke tilsynelatende tilfeldigheter til et mønster? Det finnes helt sikkert en mengde vitenskapelige teorier og teser om problemstillingen, og antakelig er det personer som har etablert en akademisk profesjon ut av problemstillingen. Vi bryr oss ikke med dette, men vil heller peke på eksempler som har både en historisk linje og en nasjonal, så vel som internasjonal karakter. Slik vil kriteriene og vilkårene for både tid og rom, begge være innfridd. Dette gir dog kun en indikasjon på de utallige andre eksemplene historien gjennom.


Et kort og konsist eksempel: I forbindelse med årets grunnlovsjubileum er forfatter Håkon Harket aktuell med boken ”Paragrafen, Eidsvoll 1814”, omhandlende § 2 i den opprinnelige Grunnloven. Her nevner Harket at den nye selvstendige nasjonen nærmet seg bankerott i 1822, hvor et stort avdragsbeløp til Danmark var forfalt. Med trussel om å bli lagt under svensk forfatning kom jøden Joseph Hambro, fra det danske finanshuset Hambro, og jøden Vilhelm Benedicks, fra det svenske finanshuset Michaelson & Benedicks, til Norge for å forhandle med de norske styresmaktene om å innvilge Norge et statslån. ”Hambro reddet staten”, uttaler historiker Frode Ulvund til VG 04.05.14, intet mindre. Hvilke vilkår som fulgte lånet vites ikke.

Beveger vi oss opp til våre dager og utenfor landets grenser finner vi eksempelet med Argentina, hvor sistnevnte misligholdte et lån som et amerikansk hedgefond hadde overtatt. De fleste aksjonærene derimot, med unntak av én, valgte å ettergi det meste av gjelden etter at landet restrukturerte gjelden. Det betyr imidlertid lite så lenge den jødiske milliardæren Paul Singer setter seg på bakbena. Med sitt krav har han i disse dager Argentinas skjebne i sine hender, etter 11 år i rettssystemet. Beløpet det står om er omtrent 630 millioner dollar.

Det er i sannhet en merkverdighet dette, at man det ene øyeblikket underkjenner alle påstander om jøders uproporsjonale innflytelse på visse samfunnsområder, deriblant finans, samtidig som man i andre sammenhenger fremhever nettopp disse sin uforlignelige makt, på de samme områdene. Kan de redde nasjoner økonomisk i en tid hvor det forelå klare begrensninger på deres handlingsrom, så er det vel ikke utenkelig at de likeledes er i stand til det motsatte i en tid hvor ikke bare begrensningene er fjernet, men hvor de har en europeisk samvittighet og en supermakt å flyte på?



How one hedge fund titan could bankrupt Argentina


Post Scriptum! En amerikansk domstol opprettholdt kravet fra de amerikanske aksjonærene denne uken og dømte i deres favør, Argentina er dermed de facto konkurs. Hvilke vilkår Singer og hans kabal av stammebrødre setter får vi mest trolig aldri vite, men vi vet fra historien og samtiden hva Argentinas skjebne mest trolig blir. Så kan man bare håpe at et nytt, oppvåknet proletariat, som ikke er belemret med de nye tendensene som definert av de globale elitene, står opp og yter motstand.

Sunday, June 29, 2014

Valg, utvelgelse, arv - Corneliu Codreanu






Et folk er ikke ledet av sin vilje: det demokratiske formularet; ei heller av viljen til ett individ: det diktatoriske formularet. Men i samsvar med lover. Jeg snakker ikke her om lover laget av mennesker. Det finnes normer, naturlige livslover; og det finnes normer, naturlige dødslover. Livslover og dødslover. En nasjon styrer mot livet eller døden etter hvilke av disse lovene den respekterer.


Det gjenstår ett spørsmål som må besvares: hvem i en nasjon kan forstå eller instinktivt kjenne disse normene? Folket? Majoriteten? Hvis dette var tilfellet tror jeg alt for mye er forlangt. Majoriteten forstår ikke fundamentale lover. Disse må forklares til dem ved kontinuerlig insistering for å bli forstått – ja, til og med ved straff hvis nødvendig.

Følgende er noen eksempler på lover som er imperativt nødvendige for menneskenes liv, men som majoriteten av disse finner vanskelig å forstå: i forbindelse med smittsomme sykdommer må den syke isoleres og en generell desinfisering foretas; at sollys må komme inn i husene, derfor bør hus ha store vinduer; hvis husdyr fores bedre og mer, og stelles bedre, vil de gi mer, til menneskenes beste osv. 

Hvis majoriteten ikke forstår eller bare forstår med store vanskeligheter ulike lover som er nødvendige for deres liv, hvordan kan man forestille seg at den kan forstå de mest kompliserte naturlige lovene; eller at den instinktivt vil forstå de mest subtile og usynlige normene av menneskelig lederskap, normer som projiseres bakenfor seg selv, dets liv, dets livs nødvendighet, eller som ikke passer direkte på den, men til en overlegen entitet, størrelse, nasjonen?

For å lage brød, sko, ploger, drive gardsarbeid må man være spesialisert. Er det ikke nødvendig med spesialisering når det kommer til den mest krevende formen for lederskap, den til nasjonen? Må man ikke inneha visse kvaliteter? 

Konklusjonen: et folk er ikke kompetent til å styre seg selv. Det burde bli ledet av sin elite. Nemlig gjennom den kategorien menn som er født i dets skjød som innehar visse evner og spesialiteter. Akkurat som biene fostrer og tar vare på sine ”dronninger” må folket fostre, oppdra og ta vare på sin elite.

Majoriteten må likeledes appellere til sin elite, statens vise.


Hvem velger denne eliten – majoriteten?

Man finner tilhengere for enhver ”ide”, eller for hvilken som helst som stiller til valg. Men dette er ikke avhengig av folkets forståelse av disse ”ideene”, ”lovene” eller ”kandidatene”, men på noe helt annet: av snarrådigheten til å tenke som individer fremviser for å vinne majoritetens velvilje. Siden krigen har denne majoriteten vært Averescan, Liberal, Nasjonalistisk, Bonde-Nasjonal, Iorgan osv.1 som hyller hverandre, for deretter, neste år, å spytte på hverandre, og dermed innrømme sine egne feil, med desorientering og maktesløshet som følge. Deres kriterier for utvelgelse er: ”la oss prøve noen andre.” Dermed er valg ikke gjort i samsvar med sunn dømmekraft og kunnskap, men tilfeldig og på lykke og fromme.

Her er to motstridende ideer, en som besitter sannheten, den andre løgnen. Sannheten – av hvilke det kan være kun én – søkes. Spørsmålet legges ut for valg. En ide trekker 10000 stemmer, den andre 10500. Er det mulig at 50 stemmer mer eller mindre avgjør eller avskriver sannheten? Sannheten betinges verken av majoriteten eller minoriteten; den har sine egne lover og den seirer, som vi har sett, mot alle majoriteter, selv om de skulle være overveldende. 

Å finne sannheten er ikke en oppgave som bør tilfalle majoriteten, akkurat som i geometri så kan ikke Pythagoras` teorem bli gjenstand for majoritetens stemme for å avgjøre eller nekte dets validitet; eller som en kjemiker som lager ammoniakk ikke henvender seg til majoriteten for å avgjøre mengden av nitrogen og hydrogen; eller som en agronom som har studert jordpleie og dets lover i årevis, ikke finner det nødvendig å henvende seg til en majoritet for å overbevise seg selv om deres validitet ved majoritetens stemme.


Kan folket velge sin elite?

Hvorfor velger ikke da soldatene den beste generalen?

For å ha kunnet velge måtte juryen ha inngående kjennskap til:

a) strategiske, taktiske og organisatoriske o.l. lover, og

b) til hvilken grad dette individets samsvarer til, gjennom evner og kunnskap, disse lovene.

Ingen kan velge klokt uten denne kunnskapen.

Hvis majoriteten ønsker å velge sin elite må den nødvendigvis ha kunnskap om den nasjonale organismens lover for lederskap, og til hvilken grad kandidater til dette vervet samsvarer gjennom kunnskap og kvalifikasjoner til disse lovene.

Majoriteten kan imidlertid ikke kjenne til verken disse lovene eller kandidatene. Det er grunnen til at vi mener at den ledende eliten i en nasjon ikke kan velges ut i fra en majoritetsstemme. Å forsøke å velge denne eliten er som å bestemme ved majoritetsvalg hvilken poet, forfatter, mekaniker, flyvere eller idrettspersonligheter et land skal ha. 

Derfor begår demokratiet, basert på prinsippet om valg hvor man velger eliten selv, en fundamental feil fra hvor det vokser frem en hel stat av uorden, elendighet og feil i våre landsbyer. Her er vi inne på kjernepunktet; fordi, det er fra denne feilen med demokratisk utsyn at vi kan si alle de andre feilene stammer fra.

Når massene er kallet for å velge sin elite er de ikke bare ute av stand til å utse og velge en, men velger, med få unntak, den verste fra nasjonen.

Ikke bare fjerner demokratiet den nasjonale eliten, men den bytter den ut de verste innen nasjonen. Demokratiet velger menn som mangler skrupler totalt, uten noen moral; de som betaler bedre, de som utøver en høyere form for korrupsjon; magikere, sjarlataner, demagoger, som under valgkampen briljerer på sine respektive felt. Noen hederlige menn vil greie å komme frem blant disse, til og med politikere med hederlige hensikter. Men disse ville ha blitt slaver av de førnevnte. 

Den virkelige eliten i en nasjon vil bli nedkjempet, fjernet, fordi den nekter å konkurrere på disse premissene; den vil trekke seg tilbake og holde seg skjult.

Og dermed en fatal konsekvens for staten.

Når en stat er ledet av en såkalt ”elite” som består av de verste, så fungerer ikke lengre seleksjonsprisnippet.

Likeledes hvis prinsippet med sosial seleksjon tilegnes så spiller arv ingen rolle. Disse to prinsippene kan ikke fungere sammen med mindre arvingen er etablert gjennom lovene for seleksjon.


Og hvis en nasjon ikke har noen virkelig elite – en ener som kan utse den neste? Jeg svarer med en enkel frase om inneholder en uomtvistelig sannhet:
I et slikt tilfelle vil den virkelige eliten bli født ut av en krig mot den degenererte eliten, den falske. Og det også ut i fra prinsippet om seleksjon.


For å oppsummere, rollen til eliten er:

a) å lede nasjonen i samsvar med livslovene til folket.

b) å etterlate seg en arvende elite basert på, ikke prinsippet om arv, men av seleksjon, fordi kun en elite kjenner livslovene og kan bedømme til hvilken grad folk samsvarer ved evner og kunnskap til disse lovene.

Det er som en gartner som jobber i hagen og sørger for å utse en etterfølger, for han er den eneste som kan si hvilken blant dem han jobber sammen med som best kan fylle hans posisjon, og fortsette hans arbeide.

På hva skal en elite funderes?

a) rene sjeler. b) kapasitet når det gjelder jobb og kreativitet. c) mot. d) utfordrende liv med kontinuerlig nedkjempelse av vanskeligheter som nasjonen er konfrontert med. e) fattigdom, det vil si en frivillig avståelse fra å opparbeid seg rikdom og formue. f) Gudstro. g) Kjærlighet.


Jeg er blitt spurt om vår aktivitet så langt har fulgt de samme linjene som den Kristne Kirken. Svaret er:
Vi gjør en klar distinksjon mellom den linjen vi følger og den til den Kristne Kirken. Kirken styrer oss fra oven. Den når perfeksjon og det sublime. Vi kan ikke senke dette nivået for å forklare våre handlinger. 

Vi, gjennom våre handlinger, våre tanker og handlinger, tenderer mot denne linjen, hever oss selv opp mot det så mye som vekten av vårt syndige kjød og vårt syndefall tillater. Det gjenstår å se hvor mye vi kan heve oss selv mot denne linjen gjennom våre verdslige handlinger.

1 Ulike regjeringer som Romania hadde på denne tiden.