Sunday, April 13, 2014



"Imidlertid tapte Zarathustras lære svært i anseelse efter dette og da de muhammedanske kalifer fik magten i landet blev den næsten helt utryddet. Men nogen trofaste utvandret til Indien med læren ubeskåren og lever der den dag idag under navnet parser og nogen andre er tilbake i Persien, nogen få tusen, de såkalte gebrer, ildtilbedere. Av dem bodde også til for ganske mylig nogen få her ved ildtemplet ved Baku.

Hit drog da parser fra Indien og gebrer fra Persien for å be. For disse fromme var Mitra den samme som før, gud over alle, evig som solen og den evige ild. Et helligere sted end dette hadde ingen mennesker. Muhammedanerne de opkomlinger hadde bare Medina å reise til og i Medina var bare en grav; men her var levende ild, et slags sol i jorden, Gud. Allerede lang vei borte, ved det første syn av det hvite tempel kastet pilgrimene sig ned på jorden og gjennembævedes og de nærmet sig ydmygt med mange nedkastelser templet. Fattige og arme var disse mennesker blit, opkomlingerne hadde vævet seg til herre i deres folk og hadde trykket dem selv ind i en avkrok av deres land; men i sine hjærter hadde de den mægtige trøst at det var dem og ingen anden som trodde ret og rigtigt på Gud. De muhammedanske kalifer og sjaher av Persien forfulgte dem hårdt når de var på veien til sit hvite tempel; men så stor var deres tro at de heller iførte sig opkomlingernes urene dragt og reiste forklædt end de opgav sin farefulde reise til Baku.

Og når de kom til templet var det små celler og boliger rundt omkring i dette velsignede hus som de kunde være i. Og i hver celle brændte en liten naftaflamme, en liten sol som aldrig gik ut. Og her lå de gebrer og parser på sit ansigt og var borte fra verden.

Men så trængte Amerika ind på dette sted og brølte. Et år da pilgrimene kom fandt de en petroleumsfabrik opført like ved helligdommen. Alle de små sole i cellerne var slukt, alle gasstrømme ledet ind i fabriken.

Da forlot de gebrer og parser litt efterhvert stedet. Opkomlingerne fra østen hadde fægtet med dem, men opkomlingerne fra Vesten beseiret dem. Og de trak sig slagne tilbake til sin avkrok i landet. Deres helligdom ved Baku er nu bare et sagn. Men den levende ild vilde være dem hellige sålænge som til den siste av disse troende er død. For de er ildtilbedere."

- Knut Hamsun, I Æventyrland.

Tuesday, April 01, 2014

Den nasjonale bevegelsen og diktatorisk styre





"Ved enhver anledning det blir snakket om den nasjonale bevegelsen, så blir tendensene mot et diktatorisk styre automatisk tillagt denne. 

Jeg kommer ikke til å utforme en kritikk mot diktatoriske styreformer i dette kapittelet, men jeg kommer til å vise at Europas nåværende nasjonale bevegelser, slik som den legionære bevegelsen1, fascisme, nasjonalsosialisme etc., representerer verken en diktatorisk styreform eller demokrati.

De som kjemper mot oss ved å skrike: ”Ned med fascistene”, ”Kjemp mot diktatorstyre”, ”Beskytt deg selv mot diktatorisk styre!”, rammer ikke oss. De skyter langt utenfor målet. Det eneste de rammer er den notoriske ”proletariatets diktatur.”

Diktatorisk styre forutsetter viljen til én mann som med makt innfører sin egen vilje på nasjonens øvrige befolkning. Med andre ord; to motstridende viljer: diktatorens eller en gruppe med menn på den ene siden, og den til folket på den andre.

Når denne viljen påtvinger seg selv med ondskap og overgrep blir diktatorstyre forvandlet til tyranni. Men når en nasjon med en majoritet på 98 prosent, med ubeskrivelig entusiasme, en nasjon på 60 millioner eller en med 40 millioner sjeler, godkjenner og velvillig applauderer overhodets beslutninger, betyr det at det et perfekt sammenfall mellom overhodets vilje og folkets. Ikke bare det, de sammenfaller så perfekt at det ikke lengre er snakk om uttrykk for to viljer. Det er bare én: nasjonens vilje, som er uttrykt gjennom nasjonens øverste leder.

Mellom nasjonens vilje og lederens vilje eksisterer det da bare et forhold: en perfekt forståelse, et samsvar av samme bølgelengde.

Å påstå at fraværet av fiendtlighet og uro som oppnås under regimet til en nasjonal bevegelse er på grunnlag av ”terror” og ”inkvisitoriske metoder” er fullstendig latterlig, dette fordi det folket som slike bevegelser oppstår iblant, har en godt utviklet kunnskap om samfunnet rundt dem. De kjempet, blødde, og døde i tusentall for frihet; de overga seg aldri, verken til eksterne fiender eller til interne tyranner. Hvorfor skulle de ikke også kjempe og dø også i dag, hvis de er konfrontert med slik terror? Og da, man kan trekke stemmer, og til og med majoriteten, med makt, med terror; man kan fremvise tårer eller sukk; men man har aldri hørt om og man vil aldri høre om at man kan fremprovosere ektefølt entusiasme og begeistring med makt. Ikke engang innen den mest tilbakestående nasjonen i verden.

Fordi den nasjonale bevegelsen ikke er diktatorisk i sin essens må vi spørre oss selv: hva er den?
Er den et uttrykk for demokrati? Slett ikke, dette fordi lederen ikke er valgt inn av velgere, og demokratiet er basert nettopp på valgbarhetsprinsippet. I nasjonale regimer finner man ikke leder ved å velge. Han tilegner seg posisjonen naturlig.

Hvis disse regimene ikke er diktatoriske og ikke demokratiske, hva er de så? Uten å definere disse kan man si at de representerer en ny type form for styre, sui generis, blant de moderne statene. Man har ikke sett disse tidligere og jeg vet ikke hvilket navn det bør få.

Jeg tror de har som sin basis et nivå av åndelighet, det nivået av økt nasjonal samvittighet som, før eller siden, vil spre seg til utkanten av den nasjonale organismen.

Det er en tilstand av indre åpenbaring. Det som i gamle dager var folkets instinktive kunnskapslager blir reflektert i disse øyeblikkene i folkets samvittighet, der de skaper en tilstand av enhetlig opplysning som man møter kun i de største religiøse gjenoppstandelsene. Denne tilstanden kan med rette kalles en nasjonal økumeniskhet. 

Et folk i sin totalitet oppnår en bevissthet av et selv, av sitt formål og skjebne her i verden. Gjennom historien har bare små glimt av slik bevissthet vært synlig, men i dag er vi konfrontert med permanente uttrykk av slike fenomener.

Under slike omstendigheter er ikke lederen lengre en ”sjef”, en ”diktator”, som gjør som han selv vil, som leder etter eget forgodtbefinnende. 

Han er inkarnasjonen av denne usynlige åndelige tilstanden, symbolet på denne bevissthetstilstanden. Han gjør ikke lengre ”som han selv vil”, han gjør det han ”må” gjøre. Og han er ikke styrt av individuelle eller kollektive interesser, men av interessene til den udødelige nasjonen som har penetrert samvittigheten til folket. Det er bare under dette rammeverket av interesser, og kun dette rammeverket, som individuelle og kollektive interesser finner sitt maksimale av normal tilfredsstillelse."

1 ”Legion of St. Michael” eller ”Iron Guard”, som bevegelsen som Codreanu ledet het. Bevegelsens tilhengere ble benevnt som ”legionærer”.

Monday, March 10, 2014

Den rumenske Jerngardens tragedie: Codreanu


Bukurest, mars 1938.


[Evola siterer Codreanu] “Bønn er et avgjørende element for å oppnå seier. … Krig ble vunnet av de som visste hvordan man samlet de mystiske kreftene fra usynlige verdener fra oven og visste hvordan man sikret seg deres hjelp. Disse mystiske kreftene er sjelene til de døde, sjelene til våre forfedre som også en gang var knyttet til dette landet, i våre pløyespor, og som døde i forsvar av dette landet, og som også i dag er knyttet til det ved minnet om deres liv her, og gjennom oss – deres barn, barnebarn og oldebarn. Men over alle sjelene står Gud.

Når disse kreftene er samlet kommer de oss til unnsetning og for å oppmuntre oss, for å gi oss viljestyrke og alt som er nødvendig for å hjelpe oss til å oppnå seier. De bringer terror og panikk i fiendenes hjerter og paralyserer deres handlinger. Når alt kommer til alt, avhenger ikke seier av materielle forberedelser eller på den materielle styrken til de som kjemper, men i deres evne til å sikre støtten fra de åndelige kreftene.

Ved det rettferdige og det moralske ved våre handlinger, og ved stadige appellering og insisteringer overfor disse kreftene, påkallelse av dem, tiltrekking ved sjelens styrke, vil de komme. Tiltrekningens kraft er sterkere når appellen, bønnen, er gjort av mange som er samlet.”

Sunday, March 02, 2014

Fanget i den rumenske stormen


Stemmer fra graven

Av Julius Evola


”Jeg har vært en antisemitt siden 1919-20”, fortsatte Codreanu sin forklaring etter at vi hadde brakt på bane dette poenget. ”Jeg vil påstå at den antisemittiske kampen er et leve eller dø for Romania. Det har kommet til det punktet der en løsning ikke er en løsning i det hele tatt, med mindre den er radikal. Med de kameleonsaktige kvalitetene som er typisk for ham, så vil jøden ta enhver form avhengig av situasjonen, så lenge dette er det som best setter ham i posisjon til å fortsette sin nådeløse kamp mot oss, og sitt smålige spill med andre. Vi har dermed sett den selvsamme jødiske eller jødisk-sponsede presse promotere kommunismen og til å agitere folk til å reise seg i revolt mot staten, militæret, og kirken, helt opp til nå; for så å hylle demokratiet; og nå endelig å fremstå som en forkjemper for den etablerte orden og av loven, fordømmer oss som fiender av staten og av tilhengere av Romanisme1, lønnet fra utlandet. Tragisk, men sant.

”Vår antisemittisme er konkret og politisk, selvsagt uten å glemme de høyere referansepunkter hvorigjennom nivået av den jødiske faren og jødisk agering kan bli utledet. Den er både konkret og politisk på grunnlag av den store prosentandelen av jøder i våre liv, av den jødiske infiltrasjonen av den frie rumenske handel og finans, og av den jødiske slavebinding og kolonisering av hele rumenske distrikt. Videre, så er vi klar over alt som Israel gjør for å kutte de dypeste røttene til vår rase, først og fremst gjennom å distansere den fra Gud ved alle slags materialistiske og ateistiske ideer; og for det andre, ved å distansere den fra jorden og tradisjonen, og ved å korrumpere dets kropp og sjel så fort den har blitt kuttet av fra de høyere krefter. Alle som støtter dette ”økumeniske” synet på nasjonen som jeg nå nevnte er klar over denne faren og innser at uten den fullstendige fjerningen av den jødiske hydra, vil enhver tilstrebelse på en nasjonal rekonstruksjon, spesielt av oss, være umulig.

Han tilla, ”Vi befinner oss i dag i en situasjon lik menn som har tatt frontlinjen av skyttergravene, og så den andre og den tredje, og vår motstander som har barrikadert seg på sitt gjemmested bakenfor, med den sikkerheten det inngir, skyter løs på oss, uten å vite at vi ikke vil noe mer enn å komme ham til unnsetning mot hans reelle fiender. Men til tross for alt de gjør for å stoppe oss: Romania vil vinne.”


1 En anti-katolsk betegnelse

Sunday, February 23, 2014

Nasjonalisme og askese: Jerngarden

Nasjonalisme og askese:
Jerngarden
Buchurest, april

av Julius Evola

Det er et faktum at de nye nasjonalistiske bevegelsene er kjennetegnet av ulike særtrekk som presenterer visse analogier til ideene som ligger under for de middelalderske ridderordenene. Det er for eksempel uomtvistelig at det er nå et forsøk på å forme ungdom i Italia og Tyskland i samsvar med en kriger-asketisk livsstil. I spaltene til dette magasinet har vi ofte benyttet muligheten til å beskrive de ulike måtene av initiativ som Nasjonal Sosialismen systematisk forsøker å gjennomføre ved etableringen av de såkalte ”Slottsordener”, eller Ordensburgen, og liknende praksiser for utvelgelse av en ny gruppe av fremtidige ledere.

Ethvert forsøk på å implementere et liknende prosjekt i både Italia og Tyskland er imidlertid dømt til å møte visse vanskeligheter på grunn av at de forholdene som formet sivilisasjonene i middelalderen ikke lengre er til stede. De nye ordener er etablert i kjølvannet av en sterk nasjonalistisk overbevisning som innehar et mystisk aspekt som slett ikke sammenfaller med den etablerte religionen, som i sin natur er universalistisk og supra[over]-rasjonell. I Tyskland er forholdene ytterligere vanskeliggjort ved det religiøse skismaet som har ført til en mengde ulike religiøse retninger og ved en rase-hedensk tendens som opponerer mot kristendommen uten å være fundert på noe genuint prinsipp eller autentisk åndelig tradisjon.

I disse tendensenes kontekst mot en ny ”orden”, er det en bevegelse som fremstår ytterst interessant og mindre kjent: den Romerske Legionen, en av de såkalte ”Jerngardene”, som er ledet av Corneliu Codreanu. Denne bevegelsen ble startet i 1927 og har ledet til etableringen av en mengde politiske partier, hvorav den seneste, ”Alt for Fedrelandet”, nylig ble oppløst av Codreanu, av grunner vi skal se på. Hovedkarakteristikkene til denne bevegelsen ligger i dens essensielle religiøse fundament. Den presenterer seg som en bevegelse for nasjonal opprydning og samtidig som en tendens mot en gjenomfavnelse på en levende måte av åndeligheten til den Ortodokse religionen. Da denne religionen er fundert på en nasjonal basis, så er ikke slike tendenser hindret på samme måte i Romania som i andre nasjoner. Det må imidlertid påpekes at de offisielle representantene for den rumenske religionen kun har bevart det ytre skallet av religionen og ofte har fjernet seg fra de som legemliggjør dens ånd, som så ofte er tilfelle. Det mest slående eksempelet på dette er det faktum at den nåværende patriarken er overhode for kabinettet som er opprettet av kongen, og som er velkjent for å inneha en fiendtlig innstilling til ”Jerngarden”. 

Uansett, det religiøse elementet utgjør den sentrale kjernen i det rumenske legionær-uttrykket, som fra den har utledet en nødvendighet i å skape et nytt menneske gjennom spesifikke asketiske handlinger. Mange lesere vil dermed bli overrasket over å høre at mer enn omtrentlig 600 000 antall tilhengere av Codreanu, ikke bare systematisk praktiserer bønn, men også fasting: tre ganger i uken er legionærene bedt om å overholde den såkalte ”Svarte Fasten” som innebærer ingen mat, ingen drikke, og ingen tobakk.

Codreanu forklarte selv ved en av våre konversasjoner meningen med de ovennevnte handlingene, i følgende termer: den fullstendige overlegenheten av ånd over materie, kropp, må sikres, og fasting er en av de mest effektive metodene for å gjøre dette; ved å løsne på de båndene som er formet av de mest naturlige, materielle delene av mennesket, frembringer fasting også et gunstig miljø for å vekke usynlige krefter, krefter fra oven som vekkes gjennom bønner og ritualer. Og i alle tester og utfordringer, i motsetning til hva ”positivistiske sinn” hevder, spiller disse kreftene ingen mindre rolle enn de som spilles av synlige, materielle og rent menneskelige krefter.

Innen Codreanus legionære bevegelse eksisterer det en form for angrepsgruppe på omtrent 10 000 mann som kalles Mota-Marin, etter to rumenske legionærledere som falt i den anti-bolsjevikiske kampen i Spania. Dette korpset følger sølibatsregler, et annet aspekt som den har felles med de gamle ridderordener. Igjen, forklaringen Codreanu ga oss på dette er først og fremst at denne enheten må være forberedt på å møte døden hvert øyeblikk, og dermed bør være fri fra forpliktelser til familie; for det andre gjorde han en distinksjon mellom de som strebet etter seier og ære, og de som heller foretrakk verden og å strebe etter rikdom, velferd og nytelse. Derfor, og dette er et annet karakteristisk trekk ved bevegelsen, tar lederne i den rumenske legionære bevegelse et løfte om å leve fattig og aldri gå i møter, teater, dansetilstelninger eller kinoer.

Et spesifikt element av Codreanus bevegelse som er tatt fra den Ortodokse religionen og som også har politiske implikasjoner, er dets ”økumeniske” ideal. Dette innebærer en form for fellesskap, som ikke er begrenset til en følelse av organisk samhørighet blant de mennene som tilhører samme folk, men inkluderer også en samhørighet med de døde og med Gud. Ideen med de dødes, spesielt heltene, tilstedeværelse blant de levende føles spesielt sterkt i den rumenske legionærbevegelsen og speiler utvilsomt en førkristen åndelighet (forbindelsen mellom gens1 og dets forfedre). Dette frembringer et rite som tilsvarer det som ble praktisert i visse fascistiske seremonier, men som her innehar en særegen og nærmest teknisk, intensjonell frembringelse av fortiden. Legionærene samler seg jevnlig i små grupper, som blir kalt ”reder”[nests]. Disse samlingene har som intensjon å fostre den åndelige utviklingen til individet og gjensidig forståelse mellom dem, og, i mindre grad, også har som mål at medlemmene skal holde kontakten med hverandre, for å dele nyheter, og for å utføre ulike praktiske oppgaver, alt avhengig av situasjonen. De som har samlet seg i et ”rede” utfører ritualer og bønn sammen. Åpningsritualet ved hvert møte er frembringelsen av de døde heltene. Navnene deres blir lest opp høyt og hver er fulgt av et rop om ”Present!” ved alle som er samlet, som står på linje i giv akt. Navnet som kom ved den første organiseringen av bevegelsen er i seg selv avslørende: ”Erkeengelen Mikaels Legion”. Alle disse mennene har tatt standpunkt: de kjemper for politiske idealer og er rede til å ofre sine liv for gjenoppstandelse og den nasjonale, ”fascistiske” rekonstruksjonen av det rumenske folket.

Personlig så har Corneliu Codreanu fremstått for oss som en av de klokeste og mest lojale karakterene vi har hatt mulighet til å møte blant de aktive i nasjonalistiske bevegelser utenlands, og en av de med mest dyptgående følelse for idealisme og en nobel uselvisk holdning.

Konfrontert med den autokratiske inngripen av kong Carol, for å unngå åpen konflikt hvor terrenget var blitt valgt og preparert av hans fiender, prioriterte Codreanu en ”strategisk tilbaketrekning” ved å oppløse partiet, ”Alt for Fedrelandet”, og begrenset bevegelsens handlinger til en usynlig opprettelse og åndelig utvikling av de mengder av individer som i senere tid meldte seg til tjeneste for ham. Dette endrer ikke det faktum at Codreanus bevegelse muligens forblir den eneste som kan sikre Romania en gyllen fremtid. Det beste ville være om kongen også innså dette og overkom sine egne markerte idiosynkrasier for å akseptere et samarbeid med Jerngarden, for de er selv vennlig innstilt til et monarkisk regime. 

Det er godt kjent at rumenere generelt ikke har ord på seg, spredt gjennom mediene, for å inneha gode moralske holdninger og karakter. Uansett sannhetsgehalten i dette så er det likevel hevet over enhver tvil at ved å basere sin nasjonale rekonstruksjon på et forsøk på åndelig gjenopplivning og på et asketisk forsterket soldatliv omsluttet av åndelighet, så har Codreanu vist at han har identifisert det som må være fokuset for alle forsøk og det som av nødvendighet vil teste de dypeste vitale og moralske kapasitetene til det rumenske folket.

1 Klan

Sunday, February 16, 2014

Kontra demoncrazy

I forbindelse med Grunnlovs-jubileet som nå vil dominere samfunnsdiskursen dette året fullstendig, og da med et særskilt fokus på "demokrati", kan det være på sin plass med en motvekt mot det som vil være en ukritisk og ensidig propagandering. Denne kommer i form av artikler skrevet av Julius Evola, og som omhandler lederen av den rumenske Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu. Både direkte gjennom diskusjoner rundt temaer tilknyttet kategorien "demokrati", men også indirekte gjennom en beskrivelse av mennesket Codreanu, bevegelsen han ledet og Romanias skjebne disse årene. For utfyllende informasjon om disse så henvises leseren til de hyperlinkede sidene. Den eksplisitte antisemittismen som kommer tidivis til uttrykk kan virke vulgær for det moderne mennesket; samtidig var den jødiske innflytelsen og korrumperingen av det rumenske samfunnet så konkret og allestedsnærværende at noe annet ville virket virkelightsfornektende og psykotisk.

Først en introduksjon:

Disse introduksjonsartiklene er skrevet av Julius Evola, den Italienske filosofen, skribenten, forfatteren og fjellklatreren. Evola besøkte Codreanu og Jerngarden våren 1938 og ble så entusiastisk oppglødd av det han opplevde i Romania at han straks ved tilbakekomsten til Italia publiserte fem artikler om mannen og bevegelsen, i store, innflytelsesrike Italienske aviser. Disse er publisert i boken The Prison Notes.1 
Det er her på sin plass å poengtere at mye av fundamentet for Codreanus personlige overbevisning og hans visjon for den legionære bevegelsen er basert på den kristne troen. Det er imidlertid viktig å være klar over at dette er ikke den degenererte, korrumperte og menneskesentrerte moderne utgaven som har utviklet seg og som vi kjenner av i dag, men snarere en opprinnelig, personlig og mystisk, som utledet av kirke- og, tidligere, ørkenfedrene, som Meister Eckhart, John Ruysbroeck og Jacob Bhoeme m.a. Disse foreskrev en tro som ikke var utsatt for menneskelig korrumpering, dogmer, pressgrupper og tilpasning til tidens moter, men skulle utvikles og opprettholdes av individet, i en personlig relasjon til Gud. Dette kunne like gjerne vært et av de mange hedenske uttrykkene, men gitt Codreanus sosio/kulturelle oppdragelse og miljø, var det mer naturlig for ham og knytte seg til den Ortodokse troen.
”Man må dra en distinksjon mellom ”parti” og ”bevegelse”. Så vel som mellom kun det utelukkende politiske aspektet av en bevegelse og dets interne kjerne, forklarte Codreanu. ”Et parti er simpelthen en måte å fremstå på i et gitt øyeblikk av ens kamp. Vi har hatt flere ulike partier. På nåværende tidspunkt har jeg funnet det mest formålstjenlig å oppløse vårt siste, ”Alt for Fedrelandet”, uten tanke på at bevegelsen skal opphøre. Når det gjelder sistnevnte så er det vi vurderer som en essensiell plikt å skape og definere et nytt Menneske, et nytt vesen, snarere enn å skape nye plattformer. Resten vil følge som en konsekvens av dette.
Oppgaven ser vi for oss på et religiøst og asketisk, så vel som heroisk nivå. Herodotus kalte oss ”de udødelige Dakiere”2, ved å nevne troen på en udødelig sjel som ett av de definerende trekkene blant våre folk. Til tross for den tragiske situasjonen som det rumenske folket nå befinner seg i, utsatt for slaveri og undertrykkelse, korrupte politikere, jødisk utnyttelse, lever denne urgamle arven videre. Den må gjenopplives. Den må bli vårt fokus. Sammen med denne må vår andre arv tale, Roma - skaperen av stater.
Vi kjenner den dominerende mennesketypen i Romania av i dag,” forklarte Codreanu entusiastisk. ”Vi har allerede truffet vedkommende i historien: under hans styre har nasjoner forsvunnet og stater har blitt utradert. På grunn av dette er hovedfokuset for vårt program, mennesket – reformeringen av mennesket – ikke vår politiske plattform. Vår ”Legion” ser vi for oss som en livsskole. Det første navnet den hadde var nærmest mystisk: ”Erkeengelen Mikaels Legion”. Når denne skolen har klart å produsere og spre en ny type menneske, som innehar kvalitetene til en asket, soldat, troende og kriger, først da vil Romania ha funnet noen som er i stand til å gi det en ny form, av å kutte røttene til den jødiske ideen, til å feie bort det som står igjen av den gamle verden, og til slutt uten tvil vinne fremtiden ved å tiltrekke seg de unge. Fiendene våre vet dette og hater oss for det. Hatet deres forsterker seg dess mer vi trekker oss tilbake fra overflaten for å arbeide i de dyp blant det rumenske folket som ennå ikke er forgiftet, hvor de ikke kan fange eller ødelegge oss – for bare i disse segmentene alene resonnerer sannheten.”3





1 Codreanu, Corneliu Zelea; 2011. The Prison Notes. Reconquista Press; United States.
2 Dakiere var et indo-europeisk folk lokalisert i det som nå er Romania, Moldova, Ukraina, Serbia, Bulgaria, Slovakia, Ungarn og Polen.
3 Ibid. s 80-81; Caught in the Romanian Storm. Voices from Beyond the Grave.