Sunday, June 29, 2014

Valg, utvelgelse, arv - Corneliu Codreanu






Et folk er ikke ledet av sin vilje: det demokratiske formularet; ei heller av viljen til ett individ: det diktatoriske formularet. Men i samsvar med lover. Jeg snakker ikke her om lover laget av mennesker. Det finnes normer, naturlige livslover; og det finnes normer, naturlige dødslover. Livslover og dødslover. En nasjon styrer mot livet eller døden etter hvilke av disse lovene den respekterer.


Det gjenstår ett spørsmål som må besvares: hvem i en nasjon kan forstå eller instinktivt kjenne disse normene? Folket? Majoriteten? Hvis dette var tilfellet tror jeg alt for mye er forlangt. Majoriteten forstår ikke fundamentale lover. Disse må forklares til dem ved kontinuerlig insistering for å bli forstått – ja, til og med ved straff hvis nødvendig.

Følgende er noen eksempler på lover som er imperativt nødvendige for menneskenes liv, men som majoriteten av disse finner vanskelig å forstå: i forbindelse med smittsomme sykdommer må den syke isoleres og en generell desinfisering foretas; at sollys må komme inn i husene, derfor bør hus ha store vinduer; hvis husdyr fores bedre og mer, og stelles bedre, vil de gi mer, til menneskenes beste osv. 

Hvis majoriteten ikke forstår eller bare forstår med store vanskeligheter ulike lover som er nødvendige for deres liv, hvordan kan man forestille seg at den kan forstå de mest kompliserte naturlige lovene; eller at den instinktivt vil forstå de mest subtile og usynlige normene av menneskelig lederskap, normer som projiseres bakenfor seg selv, dets liv, dets livs nødvendighet, eller som ikke passer direkte på den, men til en overlegen entitet, størrelse, nasjonen?

For å lage brød, sko, ploger, drive gardsarbeid må man være spesialisert. Er det ikke nødvendig med spesialisering når det kommer til den mest krevende formen for lederskap, den til nasjonen? Må man ikke inneha visse kvaliteter? 

Konklusjonen: et folk er ikke kompetent til å styre seg selv. Det burde bli ledet av sin elite. Nemlig gjennom den kategorien menn som er født i dets skjød som innehar visse evner og spesialiteter. Akkurat som biene fostrer og tar vare på sine ”dronninger” må folket fostre, oppdra og ta vare på sin elite.

Majoriteten må likeledes appellere til sin elite, statens vise.


Hvem velger denne eliten – majoriteten?

Man finner tilhengere for enhver ”ide”, eller for hvilken som helst som stiller til valg. Men dette er ikke avhengig av folkets forståelse av disse ”ideene”, ”lovene” eller ”kandidatene”, men på noe helt annet: av snarrådigheten til å tenke som individer fremviser for å vinne majoritetens velvilje. Siden krigen har denne majoriteten vært Averescan, Liberal, Nasjonalistisk, Bonde-Nasjonal, Iorgan osv.1 som hyller hverandre, for deretter, neste år, å spytte på hverandre, og dermed innrømme sine egne feil, med desorientering og maktesløshet som følge. Deres kriterier for utvelgelse er: ”la oss prøve noen andre.” Dermed er valg ikke gjort i samsvar med sunn dømmekraft og kunnskap, men tilfeldig og på lykke og fromme.

Her er to motstridende ideer, en som besitter sannheten, den andre løgnen. Sannheten – av hvilke det kan være kun én – søkes. Spørsmålet legges ut for valg. En ide trekker 10000 stemmer, den andre 10500. Er det mulig at 50 stemmer mer eller mindre avgjør eller avskriver sannheten? Sannheten betinges verken av majoriteten eller minoriteten; den har sine egne lover og den seirer, som vi har sett, mot alle majoriteter, selv om de skulle være overveldende. 

Å finne sannheten er ikke en oppgave som bør tilfalle majoriteten, akkurat som i geometri så kan ikke Pythagoras` teorem bli gjenstand for majoritetens stemme for å avgjøre eller nekte dets validitet; eller som en kjemiker som lager ammoniakk ikke henvender seg til majoriteten for å avgjøre mengden av nitrogen og hydrogen; eller som en agronom som har studert jordpleie og dets lover i årevis, ikke finner det nødvendig å henvende seg til en majoritet for å overbevise seg selv om deres validitet ved majoritetens stemme.


Kan folket velge sin elite?

Hvorfor velger ikke da soldatene den beste generalen?

For å ha kunnet velge måtte juryen ha inngående kjennskap til:

a) strategiske, taktiske og organisatoriske o.l. lover, og

b) til hvilken grad dette individets samsvarer til, gjennom evner og kunnskap, disse lovene.

Ingen kan velge klokt uten denne kunnskapen.

Hvis majoriteten ønsker å velge sin elite må den nødvendigvis ha kunnskap om den nasjonale organismens lover for lederskap, og til hvilken grad kandidater til dette vervet samsvarer gjennom kunnskap og kvalifikasjoner til disse lovene.

Majoriteten kan imidlertid ikke kjenne til verken disse lovene eller kandidatene. Det er grunnen til at vi mener at den ledende eliten i en nasjon ikke kan velges ut i fra en majoritetsstemme. Å forsøke å velge denne eliten er som å bestemme ved majoritetsvalg hvilken poet, forfatter, mekaniker, flyvere eller idrettspersonligheter et land skal ha. 

Derfor begår demokratiet, basert på prinsippet om valg hvor man velger eliten selv, en fundamental feil fra hvor det vokser frem en hel stat av uorden, elendighet og feil i våre landsbyer. Her er vi inne på kjernepunktet; fordi, det er fra denne feilen med demokratisk utsyn at vi kan si alle de andre feilene stammer fra.

Når massene er kallet for å velge sin elite er de ikke bare ute av stand til å utse og velge en, men velger, med få unntak, den verste fra nasjonen.

Ikke bare fjerner demokratiet den nasjonale eliten, men den bytter den ut de verste innen nasjonen. Demokratiet velger menn som mangler skrupler totalt, uten noen moral; de som betaler bedre, de som utøver en høyere form for korrupsjon; magikere, sjarlataner, demagoger, som under valgkampen briljerer på sine respektive felt. Noen hederlige menn vil greie å komme frem blant disse, til og med politikere med hederlige hensikter. Men disse ville ha blitt slaver av de førnevnte. 

Den virkelige eliten i en nasjon vil bli nedkjempet, fjernet, fordi den nekter å konkurrere på disse premissene; den vil trekke seg tilbake og holde seg skjult.

Og dermed en fatal konsekvens for staten.

Når en stat er ledet av en såkalt ”elite” som består av de verste, så fungerer ikke lengre seleksjonsprisnippet.

Likeledes hvis prinsippet med sosial seleksjon tilegnes så spiller arv ingen rolle. Disse to prinsippene kan ikke fungere sammen med mindre arvingen er etablert gjennom lovene for seleksjon.


Og hvis en nasjon ikke har noen virkelig elite – en ener som kan utse den neste? Jeg svarer med en enkel frase om inneholder en uomtvistelig sannhet:
I et slikt tilfelle vil den virkelige eliten bli født ut av en krig mot den degenererte eliten, den falske. Og det også ut i fra prinsippet om seleksjon.


For å oppsummere, rollen til eliten er:

a) å lede nasjonen i samsvar med livslovene til folket.

b) å etterlate seg en arvende elite basert på, ikke prinsippet om arv, men av seleksjon, fordi kun en elite kjenner livslovene og kan bedømme til hvilken grad folk samsvarer ved evner og kunnskap til disse lovene.

Det er som en gartner som jobber i hagen og sørger for å utse en etterfølger, for han er den eneste som kan si hvilken blant dem han jobber sammen med som best kan fylle hans posisjon, og fortsette hans arbeide.

På hva skal en elite funderes?

a) rene sjeler. b) kapasitet når det gjelder jobb og kreativitet. c) mot. d) utfordrende liv med kontinuerlig nedkjempelse av vanskeligheter som nasjonen er konfrontert med. e) fattigdom, det vil si en frivillig avståelse fra å opparbeid seg rikdom og formue. f) Gudstro. g) Kjærlighet.


Jeg er blitt spurt om vår aktivitet så langt har fulgt de samme linjene som den Kristne Kirken. Svaret er:
Vi gjør en klar distinksjon mellom den linjen vi følger og den til den Kristne Kirken. Kirken styrer oss fra oven. Den når perfeksjon og det sublime. Vi kan ikke senke dette nivået for å forklare våre handlinger. 

Vi, gjennom våre handlinger, våre tanker og handlinger, tenderer mot denne linjen, hever oss selv opp mot det så mye som vekten av vårt syndige kjød og vårt syndefall tillater. Det gjenstår å se hvor mye vi kan heve oss selv mot denne linjen gjennom våre verdslige handlinger.

1 Ulike regjeringer som Romania hadde på denne tiden.

Friday, May 30, 2014

Noen observasjoner vedrørende demokrati - Corneliu Codreanu








Jeg ønsker på sidene som følger å presentere flere konklusjoner fra mine daglige erfaringer på en slik måte at de kan forstås av en hvilken som helst ung legionær eller arbeidsmann. 

                Vi lever med en kledning som heter demokrati. Jeg undres: er denne noe bra? Det vet vi ennå ikke, men én ting ser vi: at deler av den større og mer siviliserte delen av europeiske nasjoner kastet av seg disse plaggene og ikledde seg nye. Forkastet de disse fordi de var bra? Andre nasjoner gjør også det de kan for å kaste av seg disse og få byttet de mot nye. Hvorfor? Kan det være at alle nasjoner plutselig ble gale? At kun de rumenske politikerne forble de klokeste hodene i verden? Det ser slik ut, men jeg kan ikke helt tro det.

Det er åpenbart at de som valgte å skifte eller har ønske om å gjøre slik, har sine egne grunner. 

Men hvorfor skulle andre sine grunner interessere oss? La oss heller interessere oss for årsakene som ville gjøre at vi rumenere kastet av oss disse plaggene kalt demokrati.

Hvis vi ikke har noen grunn til å kaste dem av oss, hvis de passer oss, så bør vi beholde de, til og med hvis alle andre europeiske nasjoner skulle kaste de av seg.

De er imidlertid heller ikke bra for oss, dette fordi:

1. Demokrati bryter enheten som utgjør det rumenske folket, splitter de opp i partier, oppildner de, og så eksponerer de, fremdeles splittet, for en enhetlig blokk av den Judaiske makten ved et utsatt øyeblikk i sin historie.

Dette argumentet alene er så alvorlig for vår eksistens at det ville være utgjøre en tilstrekkelig grunn for oss til å bytte dette demokratiet mot hva som helst annet som kunne garantere vår enhet: nemlig vårt liv; for vår splittelse betyr døden.

2. Demokrati gjør millioner av jøder til rumenske statsborgere, ved å gjøre de likestilte med rumenere og gi de like rettigheter i staten. Likhet? På hvilket grunnlag? Vi har bodd her i tusener av år; med plog og med våpen; med vårt arbeid og vårt blod. Hvorfor skal vi være likestilt med noen som har vært her i knapt 100, 10 eller 5 år? Ser man på historien var det vi som skapte denne staten. Ser man til fremtiden så er det vi rumenere som holder hele det historiske ansvaret for Stor-Romanias eksistens, de har ingen.

For å oppsummere: de har verken likhet når det kommer til arbeid, det offer og den kamp som skapte staten, eller likhet i ansvarlighet for dens fremtid. Likhet? I følge et gammelt aksiom[1] betyr likhet å behandle ulike ting ulikt. På hvilken basis forlanger jødene lik behandling, politiske rettigheter lik de rumenere har? 

3. Demokrati er ikke i stand til å opprettholde kontinuitet. 

Oppsplittet som det er i ulike partier, som styrer i ett, to eller tre år, så er det ikke i stand til komme opp med og fullføre en langsiktig plan. Et parti annullerer planene og innsatsen til den andre. Det som ble planlagt og bygget av et parti én dag blir revet ned og ødelagt den neste av et annet. 

I et land som trenger oppbygning, hvor de historiske monumentene er nettopp den oppbygningen, så utgjør ulempen demokratiet medfører, en trussel. Det er som om man på en gård skulle skifte eiere hvert år, alle med ulike planer som de brakte med seg, og fjernet det som den forrige eieren bygget opp, bare for å få sitt arbeid fjernet ved den neste.

4. Demokrati gjør det umulig for politikerne å gjøre sin plikt overfor nasjonen.
 
En politiker med de beste hensikter blir i et demokrati en slave av sine tilhengere; han må enten tilfredsstille deres personlige appetitt ellers vil de avslutte sin støtte til vedkommende. Politikeren lever under konstant tyranni og konstant trussel fra velgeren.

Han er i en posisjon hvor han må velge mellom å frasi seg et livslangt arbeid eller å tilfredsstille sine tilhengere. Og dermed tilfredsstiller politikeren deres appetitt; ikke av sine egne lommer, men av nasjonens lommer. Han skaper arbeidsplasser, posisjoner, prosjekter, kommisjoner, og stillinger som gir god betaling for liten innsats, alle som en byrde på nasjonalbudsjettet, som igjen byrder ryggene til de stadig mer krokbøyde folket. 

5. Demokrati er ikke i stand til å utøve autoritet

Det mangler sanksjonsmakt. Et parti vil ikke benytte seg av sanksjoner mot de som lever ved skandaløse forretninger og tyveri, også fra dem man jobber for; heller ikke benytter det seg av sanksjoner mot politiske motstandere med mindre de selv avslører sine mørke gjerninger og misligheter. 

6. Demokratiet er i hendene til storfinansen

På grunn av det kostbare systemet og konkurransen partiene i mellom, trenger demokratiet mye penger. Som en naturlig konsekvens blir det en slave av den store internasjonale Jødiske finansen, som underlegger seg demokratiet ved undergravende virksomhet.

På denne måten blir folkets skjebne avgjort av en bankier-kaste.


[1] Selvforklarende sannhet