"Ved enhver anledning det blir snakket
om den nasjonale bevegelsen, så blir tendensene mot et diktatorisk
styre automatisk tillagt denne.
Jeg kommer ikke
til å utforme en kritikk mot diktatoriske styreformer i dette
kapittelet, men jeg kommer til å vise at Europas nåværende
nasjonale bevegelser, slik som den legionære bevegelsen1,
fascisme, nasjonalsosialisme etc., representerer verken en
diktatorisk styreform eller demokrati.
De som kjemper mot
oss ved å skrike: ”Ned med fascistene”, ”Kjemp mot
diktatorstyre”, ”Beskytt deg selv mot diktatorisk styre!”,
rammer ikke oss. De skyter langt utenfor målet. Det eneste de rammer
er den notoriske ”proletariatets diktatur.”
Diktatorisk styre
forutsetter viljen til én mann som med makt innfører sin egen vilje
på nasjonens øvrige befolkning. Med andre ord; to motstridende
viljer: diktatorens eller en gruppe med menn på den ene siden, og
den til folket på den andre.
Når denne viljen
påtvinger seg selv med ondskap og overgrep blir diktatorstyre
forvandlet til tyranni. Men når en nasjon med en majoritet på 98
prosent, med ubeskrivelig entusiasme, en nasjon på 60 millioner
eller en med 40 millioner sjeler, godkjenner og velvillig applauderer
overhodets beslutninger, betyr det at det et perfekt sammenfall
mellom overhodets vilje og folkets. Ikke bare det, de sammenfaller så
perfekt at det ikke lengre er snakk om uttrykk for to viljer. Det er
bare én: nasjonens vilje, som er uttrykt gjennom nasjonens øverste
leder.
Mellom nasjonens
vilje og lederens vilje eksisterer det da bare et forhold: en perfekt
forståelse, et samsvar av samme bølgelengde.
Å påstå at
fraværet av fiendtlighet og uro som oppnås under regimet til en
nasjonal bevegelse er på grunnlag av ”terror” og ”inkvisitoriske
metoder” er fullstendig latterlig, dette fordi det folket som slike
bevegelser oppstår iblant, har en godt utviklet kunnskap om
samfunnet rundt dem. De kjempet, blødde, og døde i tusentall for
frihet; de overga seg aldri, verken til eksterne fiender eller til
interne tyranner. Hvorfor skulle de ikke også kjempe og dø også i
dag, hvis de er konfrontert med slik terror? Og da, man kan trekke
stemmer, og til og med majoriteten, med makt, med terror; man kan
fremvise tårer eller sukk; men man har aldri hørt om og man vil
aldri høre om at man kan fremprovosere ektefølt entusiasme og
begeistring med makt. Ikke engang innen den mest tilbakestående
nasjonen i verden.
Fordi den
nasjonale bevegelsen ikke er diktatorisk i sin essens må vi spørre
oss selv: hva er den?
Er den et uttrykk
for demokrati? Slett ikke, dette fordi lederen ikke er valgt inn av
velgere, og demokratiet er basert nettopp på valgbarhetsprinsippet.
I nasjonale regimer finner man ikke leder ved å velge. Han tilegner
seg posisjonen naturlig.
Hvis disse
regimene ikke er diktatoriske og ikke demokratiske, hva er de så?
Uten å definere disse kan man si at de representerer en ny type form
for styre, sui generis, blant de moderne statene. Man har ikke
sett disse tidligere og jeg vet ikke hvilket navn det bør få.
Jeg tror de har
som sin basis et nivå av åndelighet, det nivået av økt
nasjonal samvittighet som, før eller siden, vil spre seg til
utkanten av den nasjonale organismen.
Det er en tilstand
av indre åpenbaring. Det som i gamle dager var folkets instinktive
kunnskapslager blir reflektert i disse øyeblikkene i folkets
samvittighet, der de skaper en tilstand av enhetlig opplysning som
man møter kun i de største religiøse gjenoppstandelsene. Denne
tilstanden kan med rette kalles en nasjonal økumeniskhet.
Et folk i sin
totalitet oppnår en bevissthet av et selv, av sitt formål og
skjebne her i verden. Gjennom historien har bare små glimt av slik
bevissthet vært synlig, men i dag er vi konfrontert med permanente
uttrykk av slike fenomener.
Under slike
omstendigheter er ikke lederen lengre en ”sjef”, en ”diktator”,
som gjør som han selv vil, som leder etter eget forgodtbefinnende.
Han er
inkarnasjonen av denne usynlige åndelige tilstanden, symbolet
på denne bevissthetstilstanden. Han gjør ikke lengre ”som han
selv vil”, han gjør det han ”må” gjøre. Og han er ikke styrt
av individuelle eller kollektive interesser, men av interessene til
den udødelige nasjonen som har penetrert samvittigheten til folket.
Det er bare under dette rammeverket av interesser, og kun dette
rammeverket, som individuelle og kollektive interesser finner sitt
maksimale av normal tilfredsstillelse."
1
”Legion of St. Michael” eller ”Iron Guard”, som bevegelsen
som Codreanu ledet het. Bevegelsens tilhengere ble benevnt som ”legionærer”.
