Sunday, June 29, 2014

Valg, utvelgelse, arv - Corneliu Codreanu






Et folk er ikke ledet av sin vilje: det demokratiske formularet; ei heller av viljen til ett individ: det diktatoriske formularet. Men i samsvar med lover. Jeg snakker ikke her om lover laget av mennesker. Det finnes normer, naturlige livslover; og det finnes normer, naturlige dødslover. Livslover og dødslover. En nasjon styrer mot livet eller døden etter hvilke av disse lovene den respekterer.


Det gjenstår ett spørsmål som må besvares: hvem i en nasjon kan forstå eller instinktivt kjenne disse normene? Folket? Majoriteten? Hvis dette var tilfellet tror jeg alt for mye er forlangt. Majoriteten forstår ikke fundamentale lover. Disse må forklares til dem ved kontinuerlig insistering for å bli forstått – ja, til og med ved straff hvis nødvendig.

Følgende er noen eksempler på lover som er imperativt nødvendige for menneskenes liv, men som majoriteten av disse finner vanskelig å forstå: i forbindelse med smittsomme sykdommer må den syke isoleres og en generell desinfisering foretas; at sollys må komme inn i husene, derfor bør hus ha store vinduer; hvis husdyr fores bedre og mer, og stelles bedre, vil de gi mer, til menneskenes beste osv. 

Hvis majoriteten ikke forstår eller bare forstår med store vanskeligheter ulike lover som er nødvendige for deres liv, hvordan kan man forestille seg at den kan forstå de mest kompliserte naturlige lovene; eller at den instinktivt vil forstå de mest subtile og usynlige normene av menneskelig lederskap, normer som projiseres bakenfor seg selv, dets liv, dets livs nødvendighet, eller som ikke passer direkte på den, men til en overlegen entitet, størrelse, nasjonen?

For å lage brød, sko, ploger, drive gardsarbeid må man være spesialisert. Er det ikke nødvendig med spesialisering når det kommer til den mest krevende formen for lederskap, den til nasjonen? Må man ikke inneha visse kvaliteter? 

Konklusjonen: et folk er ikke kompetent til å styre seg selv. Det burde bli ledet av sin elite. Nemlig gjennom den kategorien menn som er født i dets skjød som innehar visse evner og spesialiteter. Akkurat som biene fostrer og tar vare på sine ”dronninger” må folket fostre, oppdra og ta vare på sin elite.

Majoriteten må likeledes appellere til sin elite, statens vise.


Hvem velger denne eliten – majoriteten?

Man finner tilhengere for enhver ”ide”, eller for hvilken som helst som stiller til valg. Men dette er ikke avhengig av folkets forståelse av disse ”ideene”, ”lovene” eller ”kandidatene”, men på noe helt annet: av snarrådigheten til å tenke som individer fremviser for å vinne majoritetens velvilje. Siden krigen har denne majoriteten vært Averescan, Liberal, Nasjonalistisk, Bonde-Nasjonal, Iorgan osv.1 som hyller hverandre, for deretter, neste år, å spytte på hverandre, og dermed innrømme sine egne feil, med desorientering og maktesløshet som følge. Deres kriterier for utvelgelse er: ”la oss prøve noen andre.” Dermed er valg ikke gjort i samsvar med sunn dømmekraft og kunnskap, men tilfeldig og på lykke og fromme.

Her er to motstridende ideer, en som besitter sannheten, den andre løgnen. Sannheten – av hvilke det kan være kun én – søkes. Spørsmålet legges ut for valg. En ide trekker 10000 stemmer, den andre 10500. Er det mulig at 50 stemmer mer eller mindre avgjør eller avskriver sannheten? Sannheten betinges verken av majoriteten eller minoriteten; den har sine egne lover og den seirer, som vi har sett, mot alle majoriteter, selv om de skulle være overveldende. 

Å finne sannheten er ikke en oppgave som bør tilfalle majoriteten, akkurat som i geometri så kan ikke Pythagoras` teorem bli gjenstand for majoritetens stemme for å avgjøre eller nekte dets validitet; eller som en kjemiker som lager ammoniakk ikke henvender seg til majoriteten for å avgjøre mengden av nitrogen og hydrogen; eller som en agronom som har studert jordpleie og dets lover i årevis, ikke finner det nødvendig å henvende seg til en majoritet for å overbevise seg selv om deres validitet ved majoritetens stemme.


Kan folket velge sin elite?

Hvorfor velger ikke da soldatene den beste generalen?

For å ha kunnet velge måtte juryen ha inngående kjennskap til:

a) strategiske, taktiske og organisatoriske o.l. lover, og

b) til hvilken grad dette individets samsvarer til, gjennom evner og kunnskap, disse lovene.

Ingen kan velge klokt uten denne kunnskapen.

Hvis majoriteten ønsker å velge sin elite må den nødvendigvis ha kunnskap om den nasjonale organismens lover for lederskap, og til hvilken grad kandidater til dette vervet samsvarer gjennom kunnskap og kvalifikasjoner til disse lovene.

Majoriteten kan imidlertid ikke kjenne til verken disse lovene eller kandidatene. Det er grunnen til at vi mener at den ledende eliten i en nasjon ikke kan velges ut i fra en majoritetsstemme. Å forsøke å velge denne eliten er som å bestemme ved majoritetsvalg hvilken poet, forfatter, mekaniker, flyvere eller idrettspersonligheter et land skal ha. 

Derfor begår demokratiet, basert på prinsippet om valg hvor man velger eliten selv, en fundamental feil fra hvor det vokser frem en hel stat av uorden, elendighet og feil i våre landsbyer. Her er vi inne på kjernepunktet; fordi, det er fra denne feilen med demokratisk utsyn at vi kan si alle de andre feilene stammer fra.

Når massene er kallet for å velge sin elite er de ikke bare ute av stand til å utse og velge en, men velger, med få unntak, den verste fra nasjonen.

Ikke bare fjerner demokratiet den nasjonale eliten, men den bytter den ut de verste innen nasjonen. Demokratiet velger menn som mangler skrupler totalt, uten noen moral; de som betaler bedre, de som utøver en høyere form for korrupsjon; magikere, sjarlataner, demagoger, som under valgkampen briljerer på sine respektive felt. Noen hederlige menn vil greie å komme frem blant disse, til og med politikere med hederlige hensikter. Men disse ville ha blitt slaver av de førnevnte. 

Den virkelige eliten i en nasjon vil bli nedkjempet, fjernet, fordi den nekter å konkurrere på disse premissene; den vil trekke seg tilbake og holde seg skjult.

Og dermed en fatal konsekvens for staten.

Når en stat er ledet av en såkalt ”elite” som består av de verste, så fungerer ikke lengre seleksjonsprisnippet.

Likeledes hvis prinsippet med sosial seleksjon tilegnes så spiller arv ingen rolle. Disse to prinsippene kan ikke fungere sammen med mindre arvingen er etablert gjennom lovene for seleksjon.


Og hvis en nasjon ikke har noen virkelig elite – en ener som kan utse den neste? Jeg svarer med en enkel frase om inneholder en uomtvistelig sannhet:
I et slikt tilfelle vil den virkelige eliten bli født ut av en krig mot den degenererte eliten, den falske. Og det også ut i fra prinsippet om seleksjon.


For å oppsummere, rollen til eliten er:

a) å lede nasjonen i samsvar med livslovene til folket.

b) å etterlate seg en arvende elite basert på, ikke prinsippet om arv, men av seleksjon, fordi kun en elite kjenner livslovene og kan bedømme til hvilken grad folk samsvarer ved evner og kunnskap til disse lovene.

Det er som en gartner som jobber i hagen og sørger for å utse en etterfølger, for han er den eneste som kan si hvilken blant dem han jobber sammen med som best kan fylle hans posisjon, og fortsette hans arbeide.

På hva skal en elite funderes?

a) rene sjeler. b) kapasitet når det gjelder jobb og kreativitet. c) mot. d) utfordrende liv med kontinuerlig nedkjempelse av vanskeligheter som nasjonen er konfrontert med. e) fattigdom, det vil si en frivillig avståelse fra å opparbeid seg rikdom og formue. f) Gudstro. g) Kjærlighet.


Jeg er blitt spurt om vår aktivitet så langt har fulgt de samme linjene som den Kristne Kirken. Svaret er:
Vi gjør en klar distinksjon mellom den linjen vi følger og den til den Kristne Kirken. Kirken styrer oss fra oven. Den når perfeksjon og det sublime. Vi kan ikke senke dette nivået for å forklare våre handlinger. 

Vi, gjennom våre handlinger, våre tanker og handlinger, tenderer mot denne linjen, hever oss selv opp mot det så mye som vekten av vårt syndige kjød og vårt syndefall tillater. Det gjenstår å se hvor mye vi kan heve oss selv mot denne linjen gjennom våre verdslige handlinger.

1 Ulike regjeringer som Romania hadde på denne tiden.